52

Jeg er som rikmannen; han bringes glad
med nøkkel til sin innelåste skatt;
han sjekker ikke støtt om alt er bra,
er redd den gylne stunden skal bli matt.
Slik årets høytider, så få de er,
gjør festen til en fin og sjelden glede,
som edelstener, – langt imellom hver -,
ja, som juveler i et smykkekjede.
Tid gjemmer deg, som var den kisten min,
som skapet verner om den dyre drakt,
og gjør en festdag spesiell og fin
når den får vise frem sin skjulte prakt.
Velsigne deg! Din storhet åpner veier;
ditt fravær gir meg håp, ditt nærvær seier.