27

Sliten av møye haster jeg i seng,
min kropp må hvile etter reisens kav.
I hodet mitt er reisen da, på spreng
arbeider sinnet, kroppen slapper av.
For mine tanker reiser langt av sted,
gjør pilgrimsferd til deg med ærlig sinn,
mitt tunge øyelokk går opp ved det;
jeg stirrer inn i mørket som en blind;
unntatt når indre øyne i min sjel
lar mine tomme blikk se skyggen din,
som i den svarte natt, lik en juvel,
gjør mørket skjønt, gir natten ungdoms skinn.
Min kropp hver dag, mitt sinn hver natt må ile;
for deg, for meg, de finner ingen hvile.