147

Som feber er min kjærlighet, men holder
på det som nærer sykdom slik den er;
den lever på den lyst som ondet volder
til skjerping av et vilt og sykt begjær.
Fornuften, legen for min kjærlighet,
er ergerlig, – hans råd jeg ikke lød -,
og har forlatt meg; desperat jeg vet
at helsebot fins ikke – lyst er død.
Kur får jeg ikke, vettet ingen trøst,
jeg er vanvittig, i et evig jag;
og sinnssyke min tanke og min røst
tar feil av sannheten, den er for vag.
Jeg fant deg skjønn, var av ditt lys betatt.
Men du er svart som helvet’, mørk som natt.