146

Arme sjel, kjernen i min synderkropp,
omgitt av slue oppstandshærers makt,
må du av nøden inni tæres opp
og kle din ytre vegg med kostbar prakt?
Hvorfor så mye, for så kort en frist,
spanderer du på ditt forfalne hus?
Skal ormene, som arver deg til sist,
få spise alt? Din kropp slik gå i grus?
Nei, sjel, lev heller på din tjeners tap,
la dette forfall øke din verdi;
kjøp evig tid, selg unna timers skrap;
ditt indre fyll, for ytre stas vær fri.
Lev du på Døden – som fortærer menn;
med Døden død blir ingen død igjen.