127

Før sa man svart var ingen vakker farve,
i tilfellet var ikke navnet «skjønn».
Men nå skal svart rettmessig skjønnhet arve,
det skjønne stemples som uekte sønn;
fordi hver hånd trer i naturens sted,
forskjønner stygt med masker som er lånt,
har skjønnhet ikke navn, får ikke fred,
blir utstøtt, kanskje vanæret og hånt.
Min kjæres blikk er derfor ravnesvart,
som hennes panne; for til deres sorg
får stygge skjønnhet av en kunstig art;
en hån mot skapelsen på falskhets torg.
Men sorgen gjør dem pene i sin sut,
så alle sier: skjønnhet ser slik ut.