137

Hva gjør du blinde narr, du Kjærlighet,
for blikket mitt ser ikke hva det ser?
Hva skjønnhet er og hvor den bor, det vet,
men godt fra ondt det skiller ikke mer.
Hvis, sløvet av sin stirring, mine øyne
står fast der alle seiler, i en vik,
hvorfor med kroker smidd av deres løgner
har du mitt hjertes skjønn fortøyet slik?
Hvorfor skal hjertet tro det er dets eget,
det hjertet vet er alles felleseie;
og øynene bestride det så meget
at kyskheten har fått så skittent leie?
Mitt hjerte og mitt øye feilet mest
i sant og rett – fordreid av svikets pest.