97

Liksom en vinter var mitt fravær rent
fra deg, mitt lyspunkt i et flyktig år!
For frost og mørke dager har jeg kjent,
som om desembers kulde støtt består!
Men siden det var sommeren som rådde;
og høsten svanger, full av frukten søt,
som skulle bære frem det våren sådde,
lik enkers skjød ved deres makers død.
Dog dette rike avkom syntes meg
forgjeves håp, som faderløse unger;
for sommeren og gleden trenger deg,
mens du er borte tier fuglers tunger;
men blir det sang, har den så trist et skjær
at løvet blekt tror vinteren er nær.