81

Om jeg er her og på din grav skal skrive,
om du er her og jeg i jorden gjemt,
kan døden ikke dine spor fordrive,
mens minste del av meg vil være glemt.
Fra nå av har du evig liv i ord,
om jeg, fortapt, er død for høy og lav;
for jeg får kun et simpelt hull i jord
mens du i alles øyne har din grav.
Mitt ømme vers er som ditt monument,
og øyne, som skal åpnes, vil det møte;
på fremtids tunger vil du være kjent,
når alle dem som puster nå er døde.
Du lever – pennen min har slike evner –
i alles åndedrett, hver munn deg nevner