60

Som bølger ruller inn mot strandens stener
så iler mot sin ende hvert minutt;
hver skifter plass med den som foran strener,
og kjemper mot de andre uavbrutt.
En nyfødt, sluppet ut på lysets hav,
mot livets høyde krabber med det samme,
men skjebnens skumle makt tar glansen av;
det Tiden gav, det gjør den nå til skamme.
For Tiden gjennomhuller ungdoms skrud,
naturens sjeldne frukter den fortærer
og lager rynker på den vakres hud;
for intet holder stand når ljåen skjærer.
Men evig til din pris mitt vers består
på tross av Tidens hånd som grusomt slår.