29

Av skjebnen og av mennesker støtt ut,
jeg gråter helt alene som forsmådd
og plager døve himmel med min sut,
ser på meg selv, forbanner høyt min lodd
og ønsker jeg var én i håpet sterk,
og lignet ham, som han i venners ring,
begjærer én manns vidd, den annens verk,
det som meg fryder mest gir ingen ting;
i tanken nesten hater jeg meg selv;
men tenker jeg på deg, min egen bør
– som lerken letter ved et daggrys vell
fra jord -, blir salmesang ved himlens dør.
For kjærligheten din gjør meg så rik
at jeg vil ikke være konger lik.