154

Den lille guden lå en gang og sov
ved fakkelen som stifter hjertebrann,
mens nymfene i pakt med kyskhets lov
kom trippende; i hånden ren og grann
den vakreste i denne jomfruhær
tok opp den ild som sanne hjerter tenner;
slik sov en kommandant av hett begjær,
sitt våpen mistet han ved jomfruhender.
Hun slokket flammen i den kalde kilden,
nå evig varm av denne elskovsbrannen;
et bad som leger folk ble til ved ilden;
og jeg, min kvinnes trell, den syke mannen,
dro dit for legedom; men vann, jeg vet,
blir varmt av, kjøler ikke, kjærlighet.