134

Nå har jeg medgitt at du har min venn,
og jeg er pantsatt som det deg behager;
ta meg, gi meg mitt annet selv igjen,
så han kan trøste meg i mine plager.
Du vil nok ikke, fanget vil han være;
du er begjærlig, han er snill av seg;
å skrive under for meg fikk han lære,
men brevet bandt ham like fast som meg.
Med skjønnhet sikrer du deg panten selv;
til ågerpris du skamløst byr frem alt,
og gjør en venn til skyldner for min gjeld;
jeg mister ham fordi jeg handlet galt.
Ham mistet jeg, mens du har ham og meg;
han gjør opp, – jeg er ikke fri fra deg.