133

Fordømte hjerte gjør at mitt må klage
for dype sår det gir meg og min kjære!
Det holder vel at du har meg å plage;
må også han en trell i trelldom være?
Ditt grumme blikk har skilt meg fra meg selv,
mitt annet selv fikk verre kår enn mine;
med ham, meg selv og deg er det farvel;
tre ganger – og trefoldig blir min pine.
Hold du mitt hjerte i din barm av jern,
la mitt få løse ut min kjæres hjerte;
hvor jeg enn er, la mitt få bli hans vern;
i min forvaring kan du ikke smerte.
Du vil nok, lell; jeg, innestengt i deg,
må være din, samt alt som er i meg.