12

Når jeg med klokkeslaget teller tid,
ser lyse dag dø hen i heslig natt,
ser blomsten ta farvel med våren blid,
den sorte lokk få sølv, bli hvit og matt;
når jeg ser trærne uten løvets rand,
som før gav buskapen en skyggevegg,
den grønne sommereng bli høy i band
og lagt på vogn med hvitt og gustent skjegg;
da spør jeg om din skjønnhet også viker,
om tiden i sitt avfall legger deg;
fordi alt søtt og skjønt sitt særpreg sviker
og dør når de ser annet reise seg;
og intet holder stand mot Tidens ljå;
men tar den deg, vil avkommet bestå.