119

Sirenetårer var den medisin
jeg drakk av oppstøt som fra satans gap,
med frykt i håp og håp i frykten min,
jeg trodde at jeg vant tross mine tap!
Så dumme feil mitt hjerte har begått,
om aldri det har følt seg like trygt!
Og øynene spratt ut av hodet brått
i kramper, feber gjorde meg forrykt!
Til gavn er mistak! Jeg tror det er sant:
det onde vil det gode bedre gjøre;
og kjærlighet fornyet, når den svant,
blir renere og sterkere og større!
Nå er jeg omvendt og er atter glad;
trefoldig gir meg feiltrinn det jeg gav.