63

Inntil min kjære blir som jeg er nå,
forreven, slitt av tidens onde slag,
er tømt for blod, hans panne skrevet på
med tidens linjer, når hans ungdoms dag
har rukket alderdommens steile natt,
og alle vakre kongelige trekk
forsvinner for mitt blikk, og denne skatt
– min kjæres vår – er tatt og stukket vekk;
inntil den tid jeg ruster meg i sinnet
mot denne aldrings ondskapsfulle kniv,
slik at den aldri skjærer ut av minnet
min kjæres skjønnhet, om den tar hans liv.
I svarte linjer blir han sett som skjønn,
og de består, i dem forblir han grønn.