64

Når jeg har sett at Tiden har spolert
den stolte rikdom, glemte dagers prakt,
når jeg ser en-gang-høye tårn rasert
og evig bronse brutt av dødelig makt;
når jeg har sett det sultne havet stige,
ta kystens kongedømme i sitt gap,
den faste grunn bekjempe vannets rike,
og tapet bli gevinst, gevinst bli tap;
når jeg har sett én makt på andre tære,
og gå til grunne det som før var stort,
har forfall gitt meg tanker om min kjære:
at Tiden kommer og vil ta ham bort.
Den tanken er som døden, til det siste
den gråter over det som den kan miste.