62

Av selviskhetens synd er jeg besatt,
i øyne, sjelen, alle lemmer nå:
så dypt i hjertet er jeg selvopptatt
at denne synd kan intet bøte på.
For intet ansikt er så pent som mitt,
og ingen flott og ekte som jeg er;
når jeg bedømmer min verdi helt fritt
jeg overgår på alle vis enhver.
Men speilet viser meg mitt sanne jeg,
med rynket hud, forslått av aldrings ris;
jeg ser at selviskhet går motsatt vei;
seg selv å elske slik er synders vis.
Det er ditt jeg i meg som meg behager:
min alder farges med din skjønnhets dager.