132

Jeg elsker dine øyne, for de lider
når jeg blir pint av hatet i ditt hjerte;
de kler seg svart, liksom i sørgetider
mens de med yndig medynk ser min smerte.
I sannhet, ikke morgensol på himmel
så vakkert står til Østens bleke kinn,
og ikke stjernen først i kveldens vrimmel
så fint kler dunkle Vesten med sitt skinn
som sorgens øyne gjør ditt ansikt skjønt.
La også hjertet sørge slik for meg,
for sorgen blir med skjønnheten belønt;
og kle med medynk alt som er i deg.
Da vil jeg sverge: skjønnhet selv er svart,
og stygge de som ikke er din art.