131

Du er så herskesyk, slik som du er,
som en med skjønnhet hovmodig blir fæl;
men vet du er, blant alle jeg har kjær,
den vakreste, mest kostbare juvel.
Men noen sier når de ser på deg,
ditt fjes får ikke hjertet til å sukke.
Å si at de tar feil, tør ikke jeg,
men inne i meg selv der tør jeg mukke.
Jeg sverger, det er sant jeg står ved mitt,
med tusen sukk som alle vitner om
at når jeg tenker kun på fjeset ditt:
din svarte lød er skjønnest i min dom.
I intet er du svart, unntatt i dåder,
av den grunn, tror jeg, folkesnakket råder.