107

Hverken min frykt eller noen profet
som drømmer om hva fremtiden vil gi,
kan endre fristen for min kjærlighet;
man antar den har fått begrenset tid.
Den dødelige månen har holdt ut
sin ende, spåmenn ler av varsler nå,
og vissheten på uvisshet gjør slutt;
som fredstegn får olivengrener stå.
Med balsam i den grøderike vår
min kjærlighet blir ny, og Død må vike;
tross ham jeg i mitt skrale vers består,
mens Død blant tause skarer har sitt rike.
Mitt vers er monumentet til ditt minne,
tyranners skjold og graver vil forsvinne.