86

Var det hans dikt, det stolte seil i vind
med kurs for deg, den største skatt jeg har,
som sløret tankene i hjernen min
og gravla i det skjødet som dem bar?
Var det hans ånd, – når ånder lærte den
å skrive høystemt dikt – , som slo meg ut?
Nei, ikke den, og ikke nattens venn,
hans hjelper, har min dikterglede brutt.
Nei, hverken han, eller hans tjenerånd,
som hver natt bringer stoff han fôres med,
kan skryte av at de la meg i bånd:
for jeg ble ikke syk av angst for det.
Når han ved syn av deg skrev verset sitt,
da gikk jeg tom for stoff; det svekket mitt.