73
Den tid av året kan du se i meg,
når gule blader henger, eller hang,
på grener som for kulden vrir på seg,
– lik nakne tårn der fugler nylig sang.
I meg ser du en skumring etter dag
som med en solnedgang i vest går ut,
og etter hvert med svarte natt slår lag,
der Dødens andre jeg tar alt til slutt.
I meg kan du se denne ildens glør
på asken av sin ungdom sige ned;
det blir dens sotteseng, hvor den snart dør,
fortært av det den fikk sin næring ved.
Se det, din kjærlighet blir større nå;
du elsker det du snarlig må la gå.
© Gjendiktet av Nils R. Ringdal