Sonett nr. 5

De timene som nennsomt fikk i stand
det skjønne syn hvert øye dveler ved,
skal bli tyranner i det samme land
og rive skjønnhet fra det skjønne ned.
For tiden går, gjør sommeren til støv
og lar den fæle vinter skjule alt,
så sevjen fryser; vekk er liflig løv,
med skjønnhet snødekt blir her goldt og kaldt.
Hvis ikke sommeren som konsentrat
ble oppbevart som fange i et glass,
var skjønnhets kime av sin kraft forlatt
og minnet ville ikke ha noen plass.
Men blomster destillert, selv uten glans,
har òg om vinteren en søt substans.

© Nrr 2009

© Oversatt av Nils R. RingdalSe ogs Opplesning.no