Sonett nr. 2

Når førti vintrer har besatt din panne,
med dype furer i din skjønnhets trakt,
din ungdoms skrud, som gjør at folk må glane,
ble da en fillet og verdiløs drakt.
Og ble du spurt hvor all din skjønnhet er,
og gnisten fra din ungdoms glade dag,
å svare: "i de hule øyne her",
var skammelig, et usselt selvbedrag.
Så meget mere ros ble deg til del
hvis svaret var: "Det er min vakre sønn
som er mitt alt og gjør opp for min gjeld."
Hans skjønnhet vitnet om at du var skjønn.
Du blir som nyskapt når du har forfalt,
og ser ditt blod er varmt som føltes kaldt.

© Nrr 2009

© Oversatt av Nils R. RingdalSe ogs Opplesning.no