33

Så mang en vakker morgen har jeg sett,
bedåre fjell med øyet fyrstelig,
og kysse strålende hver grønne plett,
forgylle vann med himmelsk alkymi;
men straks for mørke skybanker gi vei,
og dekke himlens glans med heslig ham,
for den fortapte verden skjule seg,
og stikke av mot vest med denne skam.
Slik skinte solen min en dag ved gry
med all sin storhets glans på pannen min;
men akk! en time kunne han meg by,
før han ble tatt av sky og pakket inn.
Min kjære får dog ikke skjenn heretter,
som himlens sol får jordens soler pletter.