112

Din kjærlighet og medynk skjuler spor,
det stempel ryktet satte på min panne.
Hva gjør vel pene eller stygge ord?
Du dekker over synd, det må du sanne.
Du er min verden, jeg skal gjøre alt
så jeg får ros og ris fra munnen din;
du vet, for meg, hva som er rett og galt,
kun du kan påvirke mitt steile sinn.
I dypet kaster jeg all frykt for stikk
fra andres munn, som ormens mine ører
er lukket for all smiger og kritikk.
Merk hvordan jeg slik sladder overhører:
Du er som i og for min tanke født,
så alt i verden ellers synes dødt.