109

Si aldri at mitt hjerte sviktet deg,
om avstand kanskje dempet på min lyst;
jeg kunne like lett forlatt mitt jeg
som sjelen min der inne i ditt bryst.
Der bor min kjærlighet; om jeg har vandret,
lik en som reiser, hjemover jeg går
på slaget, men av tiden uforandret,
og selv jeg skaffer vann til mine sår.
Tro ikke, om den svakhet som besetter
all verdens folk har preget min natur,
at den mot all fornuft fikk stygge pletter
og holdt for intet all din godhet pur.
Vårt univers er intet uten deg;
i det, min rose, er du alt for meg.